Eksterne harddisker er fine saker. Det er den aller enkleste måten å øke lagringskapsiteten på, og nesten et must for deg som har en bærbar med liten diskplass. Der kan vi ha vår digitale videosamling og musikkbibliotek, eller hvorfor ikke bruke en slik til sikkerhetskopiering? Fyll den opp med viktige data og lagre den hos svigers eller på jobben, sånn i tilfelle rottefelle.

De siste årene har harddisker og minnepinner fått stadig økt kapasitet, det vil si at vi kan lagre mer og mer på dem. Og ved overføring av store datamengder er det en ting som blir smertelig klart: At dette kan gå innmari tregt!

Viktig, viktig: grensesnitt

I tillegg til flere kapasiteter kommer eksterne harddisker i flere størrelser, former og farger. Den viktigste forskjellen er likevel hvilke kontakter, eller såkalte grensesnitt, du kan bruke for å koble dem til datamaskinen. Per i dag har vi fem mer eller mindre aktuelle grensesnitt.

De rimeligste harddiskene har som regel kun ett grensesnitt: USB. De dyrere kan godt ha to og tre forskjellige grensesnitt, for eksempel USB, FireWire og eSATA. Det gjør det enklere å velge det som gir best hastighet for datamaskinen din, og det kan være mye å hente på å bytte til riktig kabel.

USB 2.0 – universiell flaskehals

Lansert i år 2000. Teoretisk hastighet: 480 Mbit/s

USB (Universal Serial Bus) er datamaskinens svar på skiftenøkkelen. Den er tilkoblingspunkt for en haug nettverksdingser og dongler, datamus, tastatur, webkamera, DVD-spiller pluss flere andre eksterne lagringsmedier. I tillegg brukes kontakten til lading av mobil og MP3-spiller.

Per i dag er USB 2.0 den mest utbredte standarden, og er å regne som et felles grensesnitt for så å si all ekstern lagring.

Da USB 2.0 kom på banen ved årtusenskiftet var den førti ganger kjappere enn forgjengeren. Og med en teoretisk overføringshastighet på 480 Mbit (60 megabyte) per sekund virket den kanskje som en kjapp standard for ti år siden, men med dagens store datamengder er den ganske enkelt treig.

Overføringshastigheten ligger langt under den teoretiske – typisk mellom 25 og 35 megabyte i sekundet – og det betyr at det tar en hel time å flytte 100 GB. Skal du fylle din nye harddisk på en terabyte (TB) må du altså tvinne tommeltotter i ti stive klokketimer.

eSATA – med innsiden ut

Lansert i 2004. Teoretisk hastighet: Rev. 1: 1,5 Gbit/s, Rev. 2: 3 Gbit/s, Rev. 3: 6 Gbit/s

Grensesnittet som brukes mellom harddisken og hovedkortet i dagens datamaskiner kalles SATA (Serial Advanced Technology Attachment). Med eSATA (external SATA) har vi ganske enkelt en ekstern utgave av dette. Det betyr at vi for en vanlig harddisk koblet til med eSATA får en begrensning som ligger i selve disken og ikke i grensesnittet – i hvert fall i teorien.

En ulempe med eSATA er at dette grensesnittet egentlig ikke er lagd for å forsyne en harddisk med strøm, slik som tilfelle er med USB, Thunderbolt og FireWire (vi kommer til disse). Likevel ser vi at flere PC-er og bærbare nå kommer med en kvasistandard kalt eSATA powered (eSATAp) som er en spesiell eSATA-port eller en USB/eSATA komboport. Disse kan servere både signal og strøm over samme kabel.

Som tilfelle er med SATA finnes også eSATA i flere versjoner eller revisjoner. Den nyeste støtter overføringer på 6 Gbit/s (SATA III), men per i dag er ikke dette utbredt på eksterne harddisker, og i mange tilfeller heller ikke nødvendig. Men med en SSD (minnedisk) er de raskere eSATA-standardene ønskelig.

USB 3.0 – tiltrengt arvtager

Lansert i 2008. Teoretisk hastighet: 5 Gbit/s

Datamaskiner, minnepinner og eksterne harddisker med den nye USB 3.0 (også kjent som SuperSpeed USB) begynner nå å bli vanlig. Med en teoretisk overføringshastighet opp mot 5 Gbit/s – altså en tidobling av hastigheten over "gamle" USB 2.0 – er dette langt på vei å foretrekke, og igjen vil begrensningen ligge i selve harddisken. I hvert fall for tradisjonelle snurredisker.

Verd å merke seg er at standarden er bakoverkompatibel med eldre USB-enheter, det vil si at du kan koble en USB 2.0-enhet til en USB 3.0-port. Men da vil du naturligvis ikke kunne nyte av den raskere hastigheten. USB 3.0-kontakter kan du kjenne igjen på den blå fargen.

Thunderbolt – helt ny standard

Lansert i 2009. Teoretisk hastighet: 10 Gbit/s

Den nyeste utfordreren i kontaktkrigen er Intels Thunderbolt, som tidligere gikk under navnet Light Peak. Thunderbolt skal kunne gi en hastighet som er den doble av USB 3.0, altså 10 Gbit/s. Standarden skal også kunne brukes med andre ting enn langringsmedier, for eksempel skjermer.

Per i dag er Thunderbolt lite utbredt, men finnes på de aller nyeste datamaskinene til Apple. De første eksterne harddiskene (fra LaCie) skal etter planen komme i løpet av sommeren.

FireWire – utrydningstruet?

Lansert i 1995. Teoretisk hastighet: 400 Mbit/s - 3,2 Gbit/s

Denne er standarden er også kjent som IEEE 1394 eller i.LINK og er utviklet av Apple. I sin tid var dette det kjappeste og mest stabile grensesnittet for overføring fra eksterne enheter, og spesielt populær for overføring av digital video. De to mest vanlige utgavene er FireWire 400 og 800, hvor tallene hinter til overføringshastigheten – FireWire 800 klarer nærmere 800 Mbit/s. I tillegg finnes det flere nyere FireWire-spesifikasjoner som ikke er utbredt.

I hovedsak er litt påkostede stasjonære PC-er og datamaskiner fra Apple som kommer utstyrt med FireWire-porter i dag. Med tanke på at Apple nå bruker den raskere Thunderbolt-standarden i sine nyeste produkter (riktignok i tillegg til FireWire) er vi slett ikke sikre på om FireWire har en plass i fremtiden.

En liten test

Å si at noe er kjappere eller tregere er en ting – å påvise det noe helt annet. Derfor har vi også gjort en enkel test av lese- og skrivehastighet med ATTO, et program som gir oss maksimal lese- og skrivehastighet til en gitt disk. Testsubjekter har vært en vanlig 2,5-tommers harddisk og en SSD plassert i to eksterne harddiskkabinetter fra Chieftec.

Grensesnittene vi har testet med er USB 2.0, USB 3.0 og eSATA. Et eksternt kabinett med FireWire hadde vi dessverre ikke for hånden, og Thunderbolt er som kjent ennå ikke å få tak i for vanlige dødelige. Men med unntak av sistnevnte er nok de vi har testet også de som er mest aktuelle per i dag.

Som nevnt innledningsvis er USB 2.0 en flaskehals der begrensningen per i dag ligger i grensesnittet. Dette kan vi demonstrere i grafen under der HD Tach har blitt brukt mot samme konvensjonelle harddisk med USB 2.0 og eSATA.

De dalende linjene øverst viser hastigheten med eSATA, der ytelsen dabber av ettersom lese-/skrivehodet på harddisken beveger seg lenger inn på de roterende platene. De flate graflinjene nederst er ytelsen ved USB 2.0, som altså tydeligvis ikke begrenses av diskens mekaniske egenskaper.

Resultater, vanlig harddisk:

Alle resultater viser antall megabyte per sekund. Ser vi på resultatene i ATTO får vi det samme inntrykket som med HD Tach, og USB 3.0 gjør like mye vei i vellinga som eSATA. Her dobler vi altså ytelsen på vår aldrende harddisk ved å gå for noe annet enn USB 2.0.

Men virkelig interessant blir det ikke før vi går for en langt raskere harddisk eller SSD. Vi plukket fram en Corsair Force F80A, som vi vet kan nå over 250 MB i sekundet.

Resultater, SSD:

En SSD med USB 2.0-grensesnitt er som vi ser bortkasta penger. Ellers er resultatene noe mer nyanserte enn vi fikk over, men samtidig ikke grensesprengende. I vårt tilfelle er det to grunner til dette.

Den første grunnen har med USB 3.0 sin modenhet å gjøre. Som vi også så i vår test av Apacers USB 3.0 minnepinne har vi fått en firedobling av hastigheten over USB 2.0, men det er fremdeles langt unna den lovede tidoblingen.

Den andre grunnen er todelt, hvorav den ene er kranglende diskkontrollere for eSATA. På vår testbenk sitter det en eSATA-kontroller fra JMicron (JMB362) som ikke var spesielt glad i kontrolleren som satt i vårt eksterne kabinett. Dette førte til dårligere leseytelse enn USB 3.0.

Det vi da gjorde var å koble det eksterne kabinettet direkte til Intels egen SATA-kontroller på hovedkortet, noe som hjalp betraktelig (eSATA direkte i grafen over). Vi nærmer oss 150 MB i sekundet, og her ligger grensen til den originale SATA-standarden (SATA I eller SATA/150). Og der møter vi altså den andre grunnen – eSATA på vårt gamle diskkabinett er ganske enkelt utdatert.

Konklusjon

Av tallene er det enkelt å se at USB 2.0 er avleggs. Selv en relativt treg 2,5-tommers harddisk får dobbelt så høy overføringshastighet dersom du går for USB 3.0 eller eSATA. Men datamaskinene du skal bruke disken på må altså ha samme grensesnitt for at du skal nyte godt av raskere hastighet. En disk med USB 3.0 koblet til en PC med USB 2.0 vil ikke kunne gi deg USB 3.0-ytelse.

Skal du bruke SSD-er eksternt er det ingen tvil om at du må ha et raskt grensesnitt for at det skal være noen vits, og her er det eSATA som per i dag gjør det best av den og USB 3.0. Men da må du gjøre leksene før du kjøper – eksterne kabinetter med "gammel" eSATA finnes fremdeles der ute, og det er langt mellom modellene som støtter 6 Gbit/s.

En annen og lite omdiskutert slange i lagringsjungelen er dårlige diskkontrollere som ikke vil samarbeide skikkelig. Eksempelet over er på ingen måte det verste vi har sett – noen kontrollere samarbeider så dårlig at de fullstendig tar livet av poenget med eSATA.

Om Thunderbolt vil være fremtidens foretrukne grensesnitt for ekstern lagring vet vi ikke ennå. Selv om tidlige tester av Thunderbolt virker lovende, er det jo mange andre faktorer som spiller inn. USB er for utbredt til å forsvinne med det første, og vi ser at at bakoverkompatible USB 3.0 vil duge fint for den som bare vil koble til en tradisjonell harddisk.

Det er vanskeligere å spå fremtiden for ekstern SATA. Den er ikke like dynamisk og enkel å bruke som USB, og hvis Thunderbolt innfrir med en kjappere og smartere standard enn eSATA kan den fort bli en ny yndling for entusiastene. I så fall kan det gå med eSATA som det ser ut til å gå med utrydningstruede FireWire.