Artikler

I den første delen av denne guiden tok vi for oss det største problemet med en SSD: Den blir tregere over tid. I de verste tilfellene vi så for et par år siden satt du etter bare et par uker igjen med en tidel av ytelsen du hadde kjøpt.

Heldigvis er det ikke lenger slik, i det minste ikke av betydelig grad. Ved årsskiftet kom en helt ny flåte av moderne SSD-er, der en løsning på problemet var på plass. Det viste seg derimot at løsningen på problemet kombinert med Moores lov hadde trukket opp en ny ulempe.

Levetiden til SSD-ene ble kuttet. Drastisk.

SSD-er er i stor grad like

Vi kommer tilbake til denne problemstillingen på neste side, men for at du skal forstå dette må du først forstå prinsippet med kontrollere og minneprodusenter.

På verdensbasis finnes det trolig 30-40 forskjellige SSD-merker og produsenter, slik som Corsair, Samsung, OCZ, Intel, Parrot, G.SKill, Kingston og mange flere, både store og små. Mange av SSD-ene de produserer, noe som er flere hundre modeller, er derimot ganske så like. I det minste de SSD-ene som er myntet direkte på forbrukerne.

Grafen over forteller hvor mange transaksjoner av 4 KB-filer de tre SSD-ene klarer hvert sekund. Det er en modell fra Crucial, én fra OCZ og én fra Corsair. Tre merker, men ytelsen er så godt som identisk. Det er det faktisk en ganske god grunn til.

Selv om det finnes flere titalls SSD-produsenter i verden, er det i all hovedsak bare fem produsenter som lager selve kontrolleren til en SSD. Det er kontrolleren som i stor grad avgjør ytelsen en SSD kan levere. De tre modellene i grafen over benytter alle en kontroller fra Indilinx. De er mer eller mindre det samme produktet, pakket inn i et eget skall.

Når du er på jakt etter en ny SSD er det ikke produsenten som er det viktigste. Det er hvem som har laget kontrolleren som betyr noe.

Kontrollere lages i all hovedsak av seks produsenter. JMicron, Indilinx, Marvell, Intel, Samsung og SandForce.

Problemet med at ytelsen til en SSD sank veldig mye over tid var et problem som rammet JMicron spesielt hardt. I løpet av bare et år var deres MLC-enheter så godt som borte fra markedet, noe som kanskje var like greit.

Samsung selger i all hovedsak sine SSD-er via de store PC-produsentene. Har du en maskin fra Apple med en SSD, står Samsung for så godt som alle disse. Samsung har også solgt noen kontrollere via SSD-er direkte til sluttkunder, for eksempel via Kingston, men i dag er det særs få av disse. Intels kontroller sitter bare i Intels egne SSD-er.

Tre SSD-er fra tre forskjellige produsenter. Likhetene er store på innsiden.

Da sitter vi igjen med Indilinx, Marvell og SandForce. Disse tre kontrollerne finner du i et stort antall forskjellige SSD-er. Spørsmålet man da kan stille seg er hvorfor disse tre produsentene ikke bare holder på sin kontroller og selger den direkte, slik Intel gjør. Det finnes det et par gode grunner for.

Selv om de SSD-ene på markedet som bygger på den samme kontrolleren tilbyr veldig lik ytelse, er ikke ytelsen nøyaktig lik. Selve kontrolleren er bare et stykke hardware, en fast krets. Den avhenger av en firmware, tilhørende programvare som regulerer hvordan den jobber. Marvell, Indilinx og SandForce lager en firmware, før OCZ, Corsair, Kingston og andre forbedrer denne etter deres ønsker. Vil OCZ gjøre sin versjon bedre på skriving av store filer, kan dette prioriteres fremfor små filer.

Fire kontrollere fra fire forskjellige produsenter.

Samtidig kommer kvaliteten inn i bildet. Ta SandForce som et eksempel. I det store bildet er dette en knøttliten produsent, spesielt sammenlignet med Intel. Intel er massive, de har penger, de har makt, de har rutiner for kvalitetskontroll og de har en allerede eksisterende salgskanal. Det å rulle ut en SSD direkte til forbrukeren er ikke en stor utfordring for Intel. Det er imidlertid en stor utfordring for SandForce.

Kvalitetskontroll er en ikke bare vanskelig, men det er tid- og resurskrevende. For SandForce ville det vært en umulig å oppgave å kvalitetsteste på alle de måtene som kreves før et produkt kan klassifiseres som klart for salg. De samarbeider derfor med de produsentene som faktisk selger SSD-ene, slik som OCZ og Corsair. Disse selskapene hjelper til med kvalitetskontrollen, naturlig nok mot at de står for salget av produktet.

Et slikt samarbeid har forøvrig også ført til et par uheldige hendelser. I fjor sommer kom det blant annet frem at OCZ hadde fått en eksklusiv avtale med SandForce, noe andre produsenter etterhvert utnyttet. På en annen side fører også et slikt samarbeid til at feil på produktet kan begrenses til et mindre parti SSD-er, noe som skjedde i juni 2011. Det var et problem med SandForce-produktet, men OCZ sine SSD-er ble langt mindre påvirket enn Corsair sine. Kingston ble ikke påvirket i det hele tatt.

I tillegg er det en viktig del av en SSD vi ikke har nevnt. SandForce, Marvell og Indilinx lager bare kontrolleren, men en SSD trenger også minne. Intel og Samsung lager minne selv, men det gjør ikke Marvell, Indilinx eller SandForce.

Minne og kontroller lever i tospann

Kontrolleren er den viktigste komponenten i en SSD, og så lenge to disker har samme kontroller blir ytelsen og levetiden veldig lik. Det er imidlertid variasjoner, og den største variasjonen er det selve minnet som skaper.

Minnebrikker i lange baner

For produsenter som OCZ og Corsair, som ikke har egne fabrikker for produksjon av minne, er dette en råvare. Det må kjøpes i store partier, og hva de kjøper avhenger som alltid av hva som er tilgjengelig og hva det koster. Samtidig er kontrollere sære, så det minnet som kjøpes inn må også fungere for den kontrolleren som skal benyttes. Minne fra Intel/Micron-sammarbeidet benyttes i stor grad, men du kan også finne minne fra Toshiba, Elpidia, Hynix og Samsung på innsiden av din SSD.

Ikke bare gir minnebrikkene veldig stor forskjell i ytelse. Det er også disse som definerer den naturlige levetiden til din SSD, siden minnet etter en viss tids bruk ikke kan skrives til lenger.

Det som er viktig å få med seg her er at du i stor grad aldri vet hva du får av minne når du kjøper en SSD, med mindre den kommer fra Samsung eller Intel, som bruker sitt eget minne. Siden det varierende hva produsentene kjøper inn, varierer det også fra dag til dag hvilket minne de faktisk putter i en og samme modell. For eksempel skal OCZ sin Vertex 3 ikke alltid ha benyttet minne fra Intel/Micron, i noen situasjoner har OCZ også brukt minne fra andre produsenter.

Produksjonsprosessen avgjør levetiden

Bildet over er en N-MOSFET-transistoren, vi forklarte i detalj hvordan denne fungerer i denne guidens første del. Det er i denne hver lille bit av data lagres i SSD-en din, og en minnebrikke inneholder millioner eller milliarder slike. For å lagre data må "Oxide-tunnelen" åpnes og lukkes. Dette sliter på materialet, og etter mange sykluser klarer ikke tunnelen å holde på innholdet som skal skrives. Da går informasjonen tapt, og lagringsmediet er dødt.

I dagens SSD-verden har har det blitt produsert minne med forskjellige produksjonsprosesser. En produksjonsprosess defineres etter størrelsen man lager transistorene med. De første SSD-ene som ble populære, slik som Intels X25-M brukte 50 nm-minne. Man gikk så over til 34 eller 32 nm litt avhengig av produsent. SSD-ene som har blitt lansert i 2011 benytter 25 nm, men 20 nm som blir det neste steget på stigen er fortsatt noen år unna.

Man krymper altså transistorene, hver lille transistor blir fysisk mindre. Det gjør at Oxide-tunnelen er tynnere og den slites dermed i stykker raskere. Det er akkurat dette som er grunnen til at en nyere SSD faktisk lever kortere enn sine forgjengeren.

For minne produsert på 50 nm definerte produsentene at "tunnelen" skulle kunne åpnes minst 10 000 ganger. Tunnelen åpnes hver eneste gang du lagrer eller sletter en fil, kalt en syklus. Dette gjelder hver enkelt transistor, som det er utrolig mange av per lagringsplass på 4 KN. 4 KB er den minste størrelsen du kan skrive til på en SSD.

Når man krympet teknologien til 34 / 32 nm og videre til 25 nm sank dette tallet ned til 3000-5000 sykluser. Husk at dette er spesifiserte tall, det er minsteverdien minnet skal klare. I praksis kan det leve mye lengre, alt fra én ekstra syklus til fire ganger så mange.

Den teknologiske utviklingen som har funnet sted helt siden 1947 da transistoren ble oppfunnet, sørger altså for at levetiden mer enn halveres.

Det kan kanskje virke som en lite logisk fremgang sett fra forbrukerens side. SSD-en lever kortere, men den blir langt billigere når man gjør transistorene mindre. Du husker kanskje Moores lov. Den gjelder her som alle andre steder i den digitale verdenen. Hver 15. til 18. måned skal antallet transistorer dobles innenfor det samme fysiske området. Snur man på det regnestykket kan man ha samme antallet transistorer, men på halve plassen. Det koster vanvittig mye i starten, men over tiden senker dette prisene betydelig.

Det er altså bare et gitt antall ganger man kan lagre eller slette data. Da er det viktig at dette gjøres så sjeldent som overhodet mulig. Samtidig er det viktig at den slites jevnt, at ikke en minnebrikke dør før en annen i det hele tatt har blitt benyttet. SSD-er er smarte, og slikt har man en løsning på.

Stor spredning godt for det meste

SSD-er liker å spre data. Det å distribuere dataene du lagrer jevnt ut over hele SSD-en drar med seg tre viktige faktorer. Høyere levetid, langt høyere ytelse og i flere tilfeller lavere pris.

Med dagens SSD-er kan du overføre store mengder data vært sekund. Den foreløpige toppen er rundt 560 MB/s. Men de høye ytelsene kommer ikke av seg selv. Normale minnebrikker klarer bare å gi fra seg eller motta 50 MB eller 133 MB data hvert sekund. De absolutt nyeste, og dyreste, minnebrikkene klarer 200 MB/s. Selv ikke de dyreste brikkene er gode nok for ytelsen vi i dag ser, som ligger rundt 560 MB/s. Løsningen er enkel. La kontrolleren snakke med flere minnebrikker parallelt, hent eller skriv data fra flere steder samtidig.

Kilde: IDF 2010 flash memory presentation.

Får vi går videre må vi ta for oss ONFi. ONFi står for Open NAND Flash Interface, og er et sammarbeid mellom 80 selskaper som på en eller annen måte jobber med minnebrikker. ONFi er et sett med spesifikasjoner, en slags standard, som er utviklet for å gjøre det enklere for å produsenter å lage en modell for å gjøre integreringen av NAND i forbrukerelektronikk, som SSD-er, enklere. De forskjellige versjonene, med nøkkelegenskaper, er listet opp i bildet over.

Kort fortalt betyr høyere versjon bedre minne, med høyere kvalitet, og tilsvarende høyere pris. Som eksempel benytter Vertex 3 ONFi 2.0-minne, det er dyrt, men hver kjerne i minnebrikken kan dytte unna 133 MB/s.

Samtidig finnes det noe som heter "asynchronous" NAND, som kan jobbe uavhengig av klokkepulsene til kontrolleren. Dette er betydelig billigere minne enn de som følger ONFi-standarden, men er noe tregere.

For å nå ytelser på 560 MB/s må SSD-en da lese eller skrive fra flere minnebrikker samtidig. Skal du lagre en filmsnutt på 650 MB er det da ønskelig at SSD-en sprer denne over flere minnekjerner, slik som 5 stykker fremfor bare én. Kontrolleren deler da opp filen, og klemmer den ut med 133 MB/s på hver minnebrikke/kjerne. Teoretisk betyr dette at minnebrikkene kan flytte 665 MB/s, men foreløpig holder kontrolleren igjen på 560 MB/s.

Kontrollere kan altså snakke med flere kjerner i minnebrikkene parallelt. Dette er synonymt med antallet kanaler en kontroller har. Den nyeste kontrolleren til Intel har 10 kanaler. Kontrollerne til SandForce har 8 kanaler. I tillegg klarer SandForces to nyeste kontrollere, SF-2200 og SF-2500 å snakke med flere kjerner i minnebrikkene samtidig. En minnebrikke kan nemlig inneholde 1 - 4 kjerner, spesielt blant de av 25 nm-typen.

Flere minnebrikker betyr altså at SSD-en i større grad kan spre datamengden. Den kan samle ytelsen, og den kan dele datamengden på en måte som gjør at hver enkelt transistor slites i samme tempo som resten.

Den minste enheten du kan lagre på en SSD er 4 KB(page), den minste enheten du kan slette er 512 KB(block). Det er dette som førte til at ytelsen sank over tid. Blokkene er organisert i planes, som er minnebrikkene kontrolleren kan snakke med paralellt. Skriver du for eksempel en fil på 256 KB vil SSD-en splitte dette ut over så mange pages som mulig, samtidig som SSD-en prøver å finne et optimalt forhold for å fylle hele blokker, uten at den må gå frem og tilbake for å slette ubrukte og gamle filer. Da slites hver transistor jevnt.

Dette er det generelle prinsippet, hver kontrollerprodusent har implementert en rekke tilleggsfunksjoner. Som et eksempel kan vi igjen trekke frem SandForce. De har fått på plass en vittig funksjon som både øker ytelsen for noen filer, og tyner levetiden. SandForce lagrer faktisk ikke dataene dine, utrolig nok. Den lagrer ikke det du faktisk lagrer, slik som et bilde eller et dokument. Den komprimerer alt den kan komprimere, noe som i stor grad gjelder alt utenom tunge filer slik som H.264-video eller .zip-filer. Den lagrer en slags hash-sum av informasjonen. Det tar mindre plass på minnet, noe som betyr at færre transistorer blir brukt for å lagre samme mengde informasjon.

Husk imidlertid at selv om kontrolleren sørger for at informasjonen tar mindre plass, blir det ikke mer plass for deg å boltre seg på. Som vi snakket om i del 1 av artikkelen, er forholdet mellom operativsystemet og SSD-en din temmelig passivt. Med hjelp av Trim kan SSD-en vite hvilke filer som skal slettes, men det er så lagt det forholdet går. Windows vet aldri at SSD-en komprimerer, den sender bare filene til kontrolleren og er ferdig med saken. Windows tror det er lagret 200 MB, selv om det bare er 150 MB som har truffet minnebrikkene.

Minnebrikker fra Samsung

SSD-er har et hav av algoritmer for å spre datamengden din på en mest logisk måte, i forhold til både levetid og ytelse. Til syvende å sist vil du imidlertid treffe det punktet når transistorene i SSD-en ikke lenger klarer å holde på informasjonen, om det så skjer etter 10 000 eller 3 000 sykluser. Det er heldigvis et par teknologier på plass som redder deg når det først går galt.

Sikkerhetsnettet

Vi tar for oss to eksempler, først ut er Intel. Intel sin kontroller klarer faktisk å se litt frem i tid. Transistorene slites både ved skriving og sletting. Målet er at minnet dør under sletting, da er det tross alt ikke noe viktig som går tapt. Den oppdager døde blokker rundt om i minnet, og isolerer disse og sørger for at den aldri prøver å skrive noe til denne igjen. Den finner en vei rundt de cellene som synger på det siste verset.

Intel har en egen programvare til sine SSD-er, SSD Toolbox. Her blir du varslet når du nærmer deg slutten, og du får tid til å ta backup. Det gode her er at så lenge cellen ikke dør under skriving, holder den på informasjonen. Du kan lese den, det sliter ikke på levetiden. Informasjonen kan faktisk ligge urørt i opp mot 10 år før den forsvinner i løse luften.

Intel satser altså på isolere individuelle deler av en minnebrikke. SandForce har en annen fremgangsmåte. De reserverer en hel minnebrikke det de kaller RAISE, Redundant Array of Independent Silicon Elements. Dette er i stor grad det samme som RAID 5 vi kjenner til ved vanlige lagringssystemer. Dataene dine komprimeres, samtidig blir deler av hver fil duplisert. En hel minnebrikke, uavhengig av kapasitet, kan dermed dø uten problem. Dataene som lå på den døde brikken kan gjenopprettes fra de andre minnebrikkene.

Foreløpig har så godt som alle SandForce-baserte SSD-er denne funksjonen innebygget, foruten 60 GB-versjonen av Agility 3. Med overgangen til 25 nm minne lå det plutselig så mange gigabyte på hver minnebrikke, at det å legge inn en ekstra bare for å holde denne sikkerhetsfunksjonen i gang, ble for dyrt til at det kunne rettferdiggjøres ovenfor brukeren.

Så lenge vil min SSD leve

Det er i all hovedsak minnet som definerer levetiden til en SSD, etter all sannsynlighet er det dette som dør før mye annet. Det er imidlertid et hav av variabler som spiller inn her. Kontrolleren dikterer hvordan minnebrikkene skal jobbe, og i blant jobber minnebrikkene helt uavhengig av kontrolleren og sliter seg selv, i begge tilfeller uten at du kan vite dette i operativsystemet ditt.

De kontrollerne som finnes på markedet i dag bruker hver sine algoritmer for å spre datamengden jevnt, men samtlige gir mer eller mindre det samme resultatet. Hver enkelt celle i minnet brukes like mange ganger over tid.

Blant SSD-ene som ligger hos forbrukerne er det i all hovedsak tre forskjellige produksjonsteknologier som ligger i bunn. Du har 50 nm sammen med noe 45 nm, før man gikk over til 34 og 32 nm parallelt. Dagens SSD-er benytter i stor grad 25 nm.

Hver eneste lille MLC-transistor i minnet tåler ved 50/45 nm-produksjon minst 10 000 sykluser, altså antallet skrivinger eller slettinger. 34/32/25 nm kan gå igjennom minst 3 000 - 5 000 sykluser. Er det snakk om 50 nm SLC-minne er det fort 100 000 sykluser som gjelder. Dette er det absolutt minste minnet skal klare, flere produsenter sier at de "forventer" at det vil vare 1-4 ganger mer enn dette.

For å kunne sette sammen noen eksempler på hvor lenge en SSD vil leve, må du vite hvor mye data du faktisk skriver til SSD-en eller sletter fra den. Dette avhenger av hva du bruker maskinen til, og hvor mye du bruker den. For at vi i det hele tatt skal ha et tall å gå etter tar vi undertegnede sin SSD som et eksempel. Det er en Intel X25-M G2 160 GB.

I mitt tilfelle ble det skrevet og slettet 78,4 GB data de siste 14 dagene, noe som betyr 5,6 GB per dag. Hver transistor tåler fra 5000 sykluser og opp, så vi går ut i fra dette tallet for å få en minsteverdi til slutt.

Min X25-M G2 er en 160 GB-enhet, med et spare area på 11 GB. Med operativsystemet, spill og programvare installert har jeg 103,4 GB ledig plass. Legger vi sammen den ledige plassen og området som er reservert til Spare Area, sitter vi igjen med et område på 114,4 GB som kontrolleren kan spre mine daglige 5,6 GB på. For at du ikke skal falle av ennå, kan følgende tabell illustrere det hele for deg:

Med 114,4 GB tilgjengelig for kontrolleren og 5,6 GB som skrives hver dag, tar det 20,5 dager før hver eneste celle har blitt skrevet til. Vi legger så inn en margin på tre dager fordi SSD- flytter de dataene jeg bruker veldig lite til andre steder enn de dataene jeg bruker ofte, som plasseres lettere tilgjengelig. Det betyr 23,5 dager før hver eneste celle får kjørt seg én gang.

Når hver celle tåler 5000 slike runder, tar det 117 500 dager før vi når minstegrensen for levetiden til hver celle. Det er 321,6 år – kompensert for skuddår. Ikke bare er det et tall man skjønner at ikke stemmer i praksis, det er også betydelig lengre enn de 10 årene en celle fysisk klarer å holde igjen informasjonen før det rett og slett forsvinner.

Hvorfor kan ikke 321 år stemme, og hvorfor gir ikke produsentene deg i så fall mer enn bare et par års garanti på produktet? Vel, det er et par veldig gode svar på begge spørsmålene.

Du jobber ikke jevnt

Eksempelet forutsetter at hver eneste fil du skriver til SSD-en fra første til siste sekund er på 512 KB, og de skrives og slettes i perfekt takt. Det er ikke filene i praksis, de er både større og mindre, og det er veldig mange av dem som skrives og slettes i forskjellig tempo. Som vi gikk igjennom i detalj i guidens første del, kan en SSD bare slette hele blokker på 512 KB hver, men skrive pages på 4 KB.

Selv om operativsystemet mitt har bedt kontrolleren om å skrive 5,6 GB hver dag, har det skjedd langt mer på innsiden. La oss ta et det verst tenkelige scenarioet.

Du skal skrive én fil på 4 KB på en allerede full blokk. Da må kontrolleren lese ut 512 KB, dytte inn dine 4 KB, skrive 512 KB og slette den midlertidige blokken. De originale 4 KB som skulle skrives, og bare "slite" 2048 MLC-celler, tar du i stedet med deg 128 ganger så mange (antallet pages i en blokk) i dragsuget, eller hele 262 144 celler. Det betyr igjen at du i verste fall kan slite SSD-en din 128 ganger raskere enn eksempelet vårt over.

128 ganger så kort som 321,6 år betyr at min SSD teoretisk kan gi opp etter 2,51 år. Vi sier 3 år for, å kompensere for den første gangen du fyller SSD-en og at den kanskje bruker mer tid på å flytte dataene dine rundt om kring.

Da sitter vi med de to ytterste tallene. Min SSD, med mine minnebrikker og med min omsetning av data, vil leve minst 2,51 år og maksimalt 321,6 år. Teoretisk. Merk deg nok en gang at disse tallene er basert på 5 000 sykluser, det absolutt minste hver celle skal klare.

Omsetter du mer data enn hva jeg gjør, gjerne på en annen SSD, er levetiden kortere. Omsetter du mindre data, er den lengre. Samtidig er det også slik at desto mer plass du har tilgjenglig på din SSD i forhold til forbruket, desto lengre vil den leve.

2,5 år er ikke virkeligheten

2,5 år i mitt tilfellet er heldigvis ikke realistisk, det er det verst tenkelige tilfellet. Samtidig er den maksimale levetiden for min SSD ikke veiledende, fordi selve kontrolleren har en typisk levetid på 1,2 millioner timer (MTBF), noe som betyr 137 år med kontinuerlig drift. Fortsatt temmelig lenge, altså.

Som det er poengtert flere steder i denne artikkelen, SSD-er er smart designet, langt smartere enn du i det hele tatt bør bry deg om. Dagens SSD-er "tenker" mye, så du skal slippe. Som et eksempel kan kontrolleren samle flere små filer til en større "pakke" som dyttes mot minnebrikkene. Ikke bare vil dette øke levetiden, men som vi tidligere hjelper det på ytelsen.

Variabler er det mange av. SandForce vil i de mest optimale tilfellene bare skrive en fjerdedel av den informasjonen du faktisk sender til enheten. Den komprimerer dataene dine når det kan, samler dem komprimerte informasjonen og dytter den ut til minnet.

På den andre siden jobber SSD-er litt imot levetiden. Sikkerhetsrutiner gjør at noe data lagres i ekstra sett, andre rutiner isolerer enkelte blokker for å styre unna celler som har dødd eller er i ferd med å gjøre det. I tillegg flytter SSD-en titt og ofte rundt på dataene dine og plasserer de dataene du bruker ofte på den måten som øker ytelsen best.

SSD-er jobber etter å balansere forholdet mellom levetid og ytelse. Men, det å vite nøyaktig hva din SSD har gjort, og måle dette, er så godt som umulig.

Så, hvor lenge vil den egentlig leve?

Nøyaktig hvor lenge din SSD vil leve vet vi faktisk ikke, men vi kan gi deg en rekke tall som gjør at du selv kan gjøre en estimat, og vi kan sette opp et grovt anslag. Samtidig er det ikke umulig å trekke en ganske enkel konklusjon – SSD-en din vil leve lenge nok.

Diffust? Helt klart. Den største variabelen for å kunne vite levetiden er omsetningen din, hvor mye data som lagres og slettes fra minnebrikkene. Selve minnet har en fast levetiden, men den kommer med en enorm margin. Samtidig er kontrollerens arbeidsteknikk noe som kan gjøre utslag i negativ retning,

Med mitt forbruk på min SSD satt jeg med en teoretisk levetid et sted mellom 2,5 og 137 år, men i forhold til "normalt bruk" heller nok den realistiske verdien i stor grad mot det nedre sjiktet, selv om minnebrikkene gjerne lever 1-4 ganger så lenge som spesifikasjonene tilsier.

Der kommer et par faktum inn i bildet. Forbrukerelektronikk skal kunne leve i minst 5 år, noe som er typisk for mange elektriske gjenstander. Samtidig skal det påpekes at statistikk fra Steams hardware-oversikt tilsier at man gjerne bytter datakomponenter med 3-4 års mellomrom.

Om man bytter lagringsmedium like ofte er vi derimot ikke kjent med, men vi ser for oss at dette er noe som gjerne følger seg gjennom flere maskinvaregenerasjoner. Det er tross alt til syvende og sist innholdet som er viktig, alternativt muligheten for å lagre mer data. Tradisjonelle harddisker har for vane å leve langt lengre enn de 3-4 årene. Selv har jeg et par 120 GB-harddisker kjøpt for 7-8 år siden som fortsatt lever i beste velgående.

Vi vil derfor anta at SSD-er som har en kapasitet på rundt 120-260 GB som er benytter 34 nm, 32 nm eller 25 nm-minne av MLC-typen, typisk for enheter som ble lansert i 2010 og 2011, vil leve et sted mellom 4-7 år. De noe eldre produktene som benytter 50 nm eller 45 nm MLC-minne har en teoretisk levetid som er omtrent dobbelt så lang.

Desto høyere kapasitet din SSD har i forhold til hvor mye data du omsetter, desto lengre vil den leve, enkelt og greit.

Slik kan du finne levetiden til din SSD

Om du er interessert i å vite den teoretiske levetiden på din kan du regne deg frem til et grovt estimat i likhet med hva vi gjorde tidligere. For å beregne levetiden må du vite hvor mye data du omsetter, hvor mye ledig plass du har på SSD-en og hvor mange sykluser minnet tåler.

Vi har satt sammen følgende smørbrødliste som peker deg i riktig retning. Du må hente dine tall for å kunne fylle ut tabellen lengre ned. Vi har fylt inn våre eksempeltall.

Steg 1 – Finn den ledige lagringskapasiteten

For å kunne vite hvor lenge din SSD vil leve, må du vite hvor mye plass den har å jobbe på. Mer spesifikt, du må vite hvor mye plass det er igjen etter du har installert operativsystemet og alle programmene dine. På den ledige plassen legger du til 7 prosent før du går videre, det er dette tallet du skal bruke videre i regnestykket. Bruk så maskinen som normalt, uten å installerer noen flere større programmer eller spill – installerer du mer, må du endre verdien for den ledige plassen.

Dette tallet skal du ha: Ledig plass på SSD-en, legg til 7 prosent.
Eksempel: 114,4 GB

Steg 2 – Finn spesifisert levetid

Det neste du må vite er hvilket minne som sitter i sin SSD. Her finnes det veldig mye forskjellig. I forhold til levetiden er det heldigvis bare to store kategorier, og det skilles på produksjonsprosess som er benyttet.

Den eneste måten å være sikker på hvilken produksjonsprosess som er benyttet er å åpne SSD-en og se på produktnummeret som er trykket på minnebrikkene. Det anbefaler vi derimot ikke, da dette bryter garantien på produktet, og det er fare for at du ødelegger hele SSD-en.

Den trygge løsningen er å søke på Google. Søk på SSD-ens navn, og sleng gjerne på et ordet "test" eller "review" til slutt, slik som "OCZ Vertex 3 review". De fleste store omtaler av produktet som Google da henviser til, beskriver hvilket minne som sitter på innsiden av din SSD. Har vi testet SSD-en, vil vi alltid oppgi dette. Produsentene er sjelden flinke til å oppgi dette selv. Selv om den produktomtalen du da finner omtaler et produkt som ikke nødvendigvis har nøyaktig de samme minnebrikkene som deg, benyttes det alltid minne innenfor den samme at de to viktige kategoriene i forhold til levetiden på hvert enkelt produkt.

Innsiden av en SSD. Minnebrikkene er de åtte sorte klumpene til høyre

Produksjonsprosessen definerer i all hovedsak de to kategoriene for levetiden, men det er også viktig om det er snakk om MLC eller SLC-minne. SLC-minne er langt dyrere enn MLC, og benyttes gjerne bare blant bedrifter. Så godt som alle SSD-er myntet på forbrukere benytter MLC.

De fleste enheter som ble lansert før 2010 benyttet minne produsert på 50 nm og 45 nm. Er dette av MLC-typen, har hver enkelt celle en forventet levetid på minst 10 000 sykluser. Er det av SLC-typen er det minst 100 000 sykluser. De fleste SSD-er lansert i 2010 og 2011 benytter minne produsert på 34 nm, 32 nm og 25 nm. Slikt MLC-minne har en forventet levetid på 5 000 sykluser. Antallet sykluser er det tallet du skal notere ned.

Dette tallet skal du ha: Antallet sykluser minnet tåler.
Eksempel: 5000

Steg 3 – Finn ut hvor mye data du omsetter

Det siste du må vite for å kunne få et estimat på levetiden til din SSD er hvor mye data du faktisk lagrer og sletter. Det er derimot alt annet enn lett, og per dags dato er det rett og slett umulig å overvåke dette på de fleste SSD-ene på dagens marked.

Vi kan derimot gi deg et par grove estimater du kan bruke. Det er allerede flere variabler inne i bildet som sørger for at levetiden vil variere med flere år uansett hvor nøyaktig du måler dataomsetningen.

Vi går her ut i fra at operativsystemet ditt ligger på selve SSD-en, og at du primært bruker maskinen til kontorarbeid, bilderedigering, ser på et par filmsnutter, surfer, sjekker mail og spiller 2-4 timer i uka. Målingene som undertegnende har gjort viser da at 1 GB per time du bruker maskinen daglig er en god veiledning. Bruker du maskinen 4 timer daglig, omsetter du 4 GB per dag, 6 timer hver dag betyr 6 GB.

Hvis du imidlertid bruker maskinen mer enn 8 timer daglig så vi at datamengden begynte å variere noe utover dette, igjen avhengig av nøyaktig hva du gjør. Det ser ut til at SSD-en har fått tid på seg til å skjønne bruksmønsteret ditt, og jobber mer mot at mindre data skal slettes eller skrives under bruk.

Har du muligheten til å vite nøyaktig hvor mye data som faktisk treffer SSD-en, er det lurt å bruke et gjennomsnittlig forbruk. Se hvor mye data du har skrevet og slettet de siste ukene, og del dette opp til gjennomsnitt per dag.

Dette tallet skal du ha: Dataomsetning per dag.
Eksempel: 5,6 GB

Husk også: Vis sunn fornuft

Selv om SSD-er kan dø av "naturlige årsaker" som i en eller annen grad kan beregnes hakket mer nøyaktig en for en tradisjonell harddisk, er det foreløpig ikke noen betydelig forskjell for hvordan du behandler langringsmediumet i praksis.

Vis sunn fornuft, ta godt vare på SSD-en din

For SSD-ene som er lansert i 2010 og 2011 kan man snakke om en levetid på alt fra ett til flere hundre år. I et mer realistisk perspektiv bør 4-7 år være en grei tommefingerregel.

Uansett om du benytter en harddisk eller en SSD, er det viktigste av alt at du tar backup. Levetiden for begge ligger på et betydelig antall år, så du bør ikke bekymre deg mer for din nye SSD enn din harddisk i slik forstand. En SSD er og forblir et et lagringsmedium, og bør behandles på samme måte som harddiskene vi har hatt kjennskap med i flere år. Med denne guiden er det i stor grad akkurat dette vi har illustrert. Spennet for levetiden er så stort og har en stor grad av usikkerhet ved seg at det beste er å være like varsom som tidligere. Alternativt er det på høy tid at du faktisk blir forsiktig, og sikkerhetskopierer det som er viktigst for deg.

... fortsettelse følger

Artikkelen du nå forhåpentligvis har pløyd igjennom med godt mot er andre del av tre. Vi lar deg tygge på denne saken et par uker, før neste og siste del publiseres. I mellomtiden kan du gjerne ta en titt på to av de dypeste SSD-trådene i forumet vårt. Den ene inneholder mye nyttig informasjon rundt SSD-er, men den andre i stor grad lar deg sikle på den utrolige ytelsen en riktig oppsatt SSD kan gi deg. Anandtechs to store saker rundt emnet, "The SSD Anthology" og "The SSD Relapse" er faglig tunge, men veldig interessante.

Har du lyst til å se hvordan selve minnebrikkene i en SSD produseres, kan denne YouTube-filmen være interessant. Det er riktig nok en reklamefilm, men sorterer du ut alle adjektivene og de glade menneskene, blir du med på et trivelig fabrikkbesøk.